Drømmeregnskap
Anne har lest den -- og etterlengtede -- romanen til en av Nigerias mest kjente forfattere, og hun er begeistret:
Det er 12 år siden Chimamanda Ngozi Adichie kom med en ny roman så det er en begivenhet når skjer. Den forrige romanen hennes, Americanah fra 2013, blir studert på universiteteter verden over.
I Drømmeregnskap fortsetter Adichie å utforske temaer som rasisme, identitet, kjærlighet, relasjoner osv. Vi følger fire ulike kvinner som er i relasjon til hverandre. Det er to venninner av hovedpersonen Chiamaka som portretteres, men først og fremst er det historien til hushjelpen til Chiamaka som blir fortalt. Hushjelpen er basert på den ekte historien om renholder Nafissatou Diallo som anklaget en hotellgjest, lederen for Det internasjonale pengefondet, for voldtekt. Dette kan man lese om i forfatterens etterord.
Alle mennesker har en naturgitt trang til å vite
Anne(n) derimot, har lest en liten roman med en ganske så påståelig tittel. Hun skriver:
Alle de korte kapitelene i denne boka heter enten: Å bli, Å minnes eller Å vite. Ei ung jente, jeg-fortelleren,går ofte ut på et utested i Paris kalt Kat, hvor hun omgir seg med andre som seg selv, altså skeive. Men hun tør ikkeetterlate seg noen spor eller gjøre for mye ut av seg. Hun bruker kontanter, unngår kontakt med andre og har ofte jakken på sånn at det skal bli lettereå komme seg ut derfra. Hun får etterhvert innpass i Ely sin gjeng, som en slags maskot som enda ikke helt har kommet ut av skapet.Boka er vekselsvis beskrivelser fra dette ute-livet hvor hun trekkes mot følelsen av frihet, spenning, og kanskje kjærlighet, og tilbakeblikk til en barndom i Algeriemed en fransk mor og en algerirsk far. Hun har en fot i hver leir (hver familie) men føler seg ikke hjemme noen steder, og er på leting, etter noe.
Denne boka har en desperat følelse ved seg, samtidig som den er neddempa. Det gir en nerve som huker deg fast. Alle mennesker har en naturgitt trang til å vite er en ganske rå skildring av ei jente som prøver å bryte ut av sine egne stengsler og finne sin vei i mylderet.
Dazzling
Regine slenger ut et tips om en nigeriansk roman av den mer fantastiske sorten: Treasure mistet alt da faren hennes døde. Mens hun forsøker å overleve livet som har blitt etterlatt henne, møter hun en ånd som sier den kan bringe faren tilbake ... for en pris. Ozoemena har også mistet faren sin, men han forsvant uten å lære henne hvordan hun kan bli en leopard og beskytte folket sitt. Arven fedrene etterlater skaper vansker i livene til begge jentene og de blir tvunget til å ta vanskelige valg for å få det som er deres. Historien er inspirert av Nigeriansk mytologi og har elementer av magisk realisme.
Aya fra Yopougon-serien
Anja overgår oss alle nok en gang med et tips som egentlig er mange tips, nærmere bestemt syv, forhåpentligvis snart åtte. Hun skriver:
Jeg vil tipse om tegneserien Aya fra Yopougon, skrevet av ivorianske Marguerite Abouet og illustrert av Clément Oubrerie. Den titulære Aya er 19 år gammel; ambisiøs, hardtarbeidende og ordentlig. Sånn må det være om man er en ung kvinne som ønsker å bli lege i Elfenbenskysten på 1970-tallet! Noe annet er det med bestevenninnene Bintou og Adjoua, som er glade i en god fest – og ikke minst kjekke gutter. Festlig er det, å lese om lengdene de går til for å leve livet. Hva med å hanke inn naboens hushjelp som sengefyll? Når pappa da er innom for å sjekke at det er rett antall føtter tilsvarende barn i sengene, går det knirkefritt.
Vi følger de tre jentene, samt familie og bekjente, gjennom hverdager preget av opp- og nedturer og dramatiske vendinger. Karaktergalleriet er stort, men gjennom språk og tegning greier likevel Abouet og Oubrerie å gjøre dem til distinkte og levende personligheter. Familieliv, krangler, utskeielser, kjærlighet og komikk er blant ingrediensene i denne friske og humoristiske tegneserien om livet i Elfenbenskysten.
I alt har vi fått sju bøker om Aya og gjengen på norsk, og forhåpentligvis er det åttende og siste rett rundt hjørnet! Passer for eldre ungdom til voksne.
Komiteen
Tony, på sin side, har ramlet over en egyptisk klassiker som på sitt skrudde vis peker mot ambisjonene lederen av Verdens økonomiske forum, Børge Brende, har for å bytte ut de forente nasjoner med finansnolduser. Han skriver: Tankene beveger seg kjapt til Kafka når man åpner denne korte romanen, som tar utgangspunkt i noe av det mest sjeledrepende (den fredelige delen av) menneskeheten har frembragt: komitéarbeid. En fyr møter opp for å fremlegge sin sak for komiteen. Hva saken går ut på og hvem komiteen består av, er det ikke lett å få tak på, hverken for oss eller hovedpersonen. Han prøver seg derfor frem; presenterer sine teorier om globaliseringens skyggesider, det korporative Egypt og Coca Colas verdensherredømme, uten at det ser ut til å imponere komiteen nevneverdig -- snarere tvert imot. Komiteens arbeid er nemlig vanskelig å få grep om for det lille mennesket, dens veier er uransakelige og det eneste som er sikkert er at det umulig kan ende godt for vår helt, eller hva vi nå velger å kalle ham. 2026s mest minneverdige avslutning til nå, uten at det nødvendigvis trenger å bety så mye når kalenderen fortsatt viser januar.
Cursed Daughters
Regine anbefaler nok en roman (!), og denne gangen er det en utradisjonell roman fra forfatteren bak den mye omtalte Min søster er seriemorder. Hun skriver:
I en familie hvor det sies at det ligger en forbannelse over alle kvinnene - de kommer aldri til å holde på noen menn. De er dømt til å knuse hjerter og å få hjertet sitt knust.
Vi følger Ebun som har bestemt seg for å oppdra sin datter Eniiyi uten hjelp av noen mann, vi følger Eniiyi som voksen, som er sagt å være en gjenfødelse av sin avdøde tante Monife, og vi følger Monife og hva som skjedde med henne før hun døde. Monife tenker hun er den som kan bryte syklusen, Ebon velger å leve med den uten å forholde seg til menn, mens Eniiyi sliter med å føle seg som sin egen person i skyggen av Monife.