Doggerland
Anne skriver: Etter å ha stormlest Agnes Ravatns Doggerland satt jeg lettere svimmel tilbake og tenkte: hva skjedde nå? Etter et års lettere lesetørke med mye pliktlesing satt denne som en kule. Med det mener jeg: en bok med såpass driv at du leser den i en jafs, med en nerve som gjør at du nesten biter negler og sitter høyt oppe på stolen underveis i dramaet. Det er en forviklingsroman, et slags kammerspill som foregår på en (fancy) hytte ute i havgapet hvor familien Høst, pluss et par involverte på annet vis, i løpet av et par dager skal avgjøre hvem som skal overta ledelsen og på hvilken måte. Skal man gi etter for tendensene i tida og tilby mer lyd og kommers eller skal man fortsette å tro på litteraturens kraft? Boka tematiserer ganske briljant de viktige spørsmålene bibliotek og forlagsbransjen strir med nå, med KI som truer det kunstneriske uttrykket.
Når boka i tillegg til dette vekker en slumrende leselyst er jeg fristet til å gi denne en tier på terningen. Og det går jo ikke an, så sabla godt gjort av Ravatn!
Feeding Ghosts
Ein annan Anne skriver:
I stedet for å velge den beste boka jeg leste i 2025 (alt for vanskelig valg!), velger jeg å ta den siste boka jeg har lest. Også fordi den er blant de beste jeg har lest.
«Feeding ghosts» er både en historie om mor-datter-forhold gjennom tre generasjoner, og en historie om Kina. Det er også en historie om immigrasjon til Amerika.
Grafiske romaner er perfekte for memoar-sjangeren, og i denne får vi historien til Tessa og hennes mor og mormor. Boka borer dypt i tap og traumer i tegneserieform. Forfatteren har brukt mange år både på research og på turer til Kina/Hongkong. Tegneserien er lærerik om historie, og rørende om vanskelige relasjoner og mental helse (ghosts).
The Woman in the Dunes
Anna (må ikke forveksles med Anne eller Anne!) trekker frem den japanske klassikeren The Woman in the Dunes som en av sine beste leseopplevelser i fjor. Romanen, som er skrevet av den store japanske forfatteren Kobo Abe handler om en insektsamler som blir fanget i ei svær grop i sanden. I gropa bor det allerede en kvinne, og det er dynamikken dem imellom, samt hovedpersonens forsøk på å komme seg opp og hjem, som utgjør handlingen i denne utradisjonelle romanen. Se for deg en slags japansk vri på Myten om Sisyfos iblandet en god dose Kafka og generell eksistensialisme, så vet du sånn omtrentlig hva slags landskap boka befinner seg i.
Vi har også filmatiseringen av romanen på DVD, og denne er en favoritt blant flere av de ansatte her på huset!
Fletten
Stine skriver: Nydelig roman med utrolig fint beskrivende språk, her får alle sansene kjørt seg. Vi får innblikk i livet til tre kvinner med totalt ulike liv! Og snedig flettes deres historier sammen. Anbefales varmt. Målgruppe: kvinner i moden alder!
From Below
Regine var så begeistret for denne boka at vi ble nødt til å bestille den til biblioteket, og du som leser dette kan komme først i køen om du er snar. Hun skriver:
Hvis du er redd for hva havets dyp har å skjule, så er ikke denne boka for deg. Men hvis du, som skribenten, er villig til å trosse disse fryktene, så er dette en nervepirrende bok om en gjeng dykkere som har fått tillatelse til å dokumentere det sunkne skipet SS Arcadia, som forsvant på mystisk vis for 60 år siden. Da skipet endelig ble funnet, var det flere hundre mil unna planlagt destinasjon og ingen vet hvordan eller hvorfor det sank. Fortellingen følger dykkerne mens de utforsker det skipet, som nå er en undervannskirkegård på leting etter flere ofre. Vi får også tilbakeblikk på hendelsene som førte til forsvinningen og tilslutt kantringen av SS Arcadia. Husk å puste, bare karakterene har lite oksygen.
Ønsk meg heller god tur
Anja skriver: Hvem skulle trodd at en samtalebok kunne være så fullstendig oppslukende?
Men det var altså det som skjedde med meg da jeg satte meg til rette med boka om Ingvar Ambjørnsen - som var den aller første boka jeg leste i 2025.
Alf van der Hagen har skrevet en rekke bøker i samme format tidligere, og i denne boka fra 2023 er det altså Ingvar Ambjørnsen som står for tur. Gjennom samtalene mellom de to, får man innblikk i både oppvekst, ungdomstid, alternative miljøer, skrivingen og forfatterskapet. Van der Hagen gir Ambjørnsen stort rom til å snakke, og er bare innom her og der for å stake kursen videre eller stille oppfølgingsspørsmål. Jeg likte dette godt ved boken; det føltes som om jeg satt der i godstolen min og hørte Ambjørnsen fortelle historien sin, på den måten han ville.
Det sier nok sitt både om hans fortellerevner og hans liv at jeg ble såpass engasjert i denne boka som jeg ble, uten at jeg har noe særlig nært forhold til forfatterskapet hans for øvrig. Den kan altså anbefales til alle som liker å lese en god biografi om et interessant liv levd – man trenger ikke å ha fulgt Ambjørnsens forfatterskap for å ha glede av den.
2025 var dessverre også året da vi måtte ønske Ingvar Ambjørnsen god tur. Han etterlot seg en betydelig mengde utgivelser spredt over flere tiår, og mange av dem er for folkelesning å regne. Denne samtaleboka er en verdig og god avslutning på et langt, rikt forfatterskap.
Fangs
Regine bøller seg inn med enda en anbefaling, og spør: Har du noen gang tenkt på hvordan et forhold mellom en vampyr og en varulv ville vært? Her har du en grafisk roman som tar for seg akkurat dette. Forfatteren viser til humoristiske og søte tegninger fra dagligdagse situasjoner våre to hovedkarakterer befinner seg i. Denne er verken skummel eller dyster på noen måte, bare en fornøyelig leseopplevelse.