Tjuvgods og andre noveller

Hvis du har lite lesetid nå er det kanskje mer overkommelig med noveller. Kanskje du har lyst til å lese en novellesamling fra Sørlige Afrika? Tittelnovellen Tjuvgods handler om når havet trekker seg tilbake og alle blir som gale. Alle blir til tyver når de plukker opp ting fra havet, men det er en som ikke plukker opp noe. 

I en av de andre novellene, L, U, C, I, E, tar en datter med seg sin far tilbake til det stedet og landet han vokste opp i, Italia. Grunnen til at de reiser er at moren hennes, hans kone, nettopp er død. I denne novellen er det mye å lese mellom linjene og den handler både om nåtid og fortid. De andre novellene anbefales også. Nadine Gordimer fra Sør Afrika fikk Nobelprisen i litteratur i 1991. 

Oversatt fra engelsk av Ragnhild Eikli

Our Lady of the Nile

En høyt ansett katolsk kostskole for jenter beliggende ved Nilens utspring. Vi er i Rwanda 1994. Blant jentene er både hutuer og tutsier. Tilsynelatende vanlige jenter med vanlige utbrudd av latter, krangling, erting og surmuling. Men få sider inn i boka sniker fornemmelsen seg inn: ei ubehagelig, ekkel stemning; noe illevarslende dirrer under overflaten …  

Med en balansert distanse i språket - som både underbygger og framhever romans uhyggelige tema - lar forfatteren skolen etter hvert utvikles til et mikrokosmos av dype, etniske skillelinjer som varsler de kommende grusomhetene. Folkemordet i Rwanda. Som det dessverre finnes paralleller til i verden i dag.  

Oversatt fra fransk til engelsk av Melanie Mauthner.

Elven som skiller

Ngugi wa Thiong'os andre roman er en stramt komponert mytefortelling der drakampen mellom motstand og tilpasning står sentralt. I et Kenya underlagt kolonimaktene settes to stammesamfunn —  skilt av en elv — opp mot hverandre. Der en ene siden velger å omfavne kristendommen, velger den andre å tviholde på tradisjonene som hører stammen til — og i midten finner vi én ensom sjel som forsøker å finne en middelveg. Det kan selvfølgelig ikke gå bra, spesielt ikke når kjærligheten ser sitt snitt til å lage faen på et slags Romeo og Julie-aktig vis. Elven som skiller er like kompleks som den er lettlest og medrivende, og basert på denne romanen alene er det ikke til å fatte at Thiong’o aldri ble tildelt Nobelprisen i litteratur. 

Oversatt fra engelsk av Reidulf Molvær.

Lille land

I denne romanen av fransk-rwandiske Gaël Faye møter vi Gabriel – eller Gaby, som han helst vil kalles. Som voksen bor han i Frankrike, men bokas omdreiningspunkt er barndommen i Burundi. Vi følger ham og vennegjengen gjennom påfunn og rampestreker, og føler hans store forkjærlighet for nabolaget sitt. Gaby står på terskelen til ungdomslivet, men ønsker helst å holde på barndommen litt lenger; gå på mangoslang, bade i elva, lage båter av bananblader. 

Dette viser seg å være en umulig drøm. Attentatet på den første demokratisk valgte presidenten, og folkemordet i nabolandet Rwanda, er gnisten som setter fyr på den lenge ulmende, etniske konflikten mellom hutuer og tutsier i Burundi.  

Det er brutalt og det er dystert, men her er også lys. Boka er full av levende personskildringer, naturbeskrivelser og et utrolig treffende språk for barndommens særegne magi. Jeg ville bare forbli i Gabys trygge blindvei, med kompisene som han er så glad i. Så da kjenner jeg det godt i magen når Gabys forståelse for realitetene utvikler seg, først gradvis, så raskt og sønderrivende - og han må leve i en konflikt som utarter og eter seg stadig nærere inn til alt han elsker. 

Dette var en bok jeg kom over etter at jeg hadde lest Scholastique Mukasongas fenomenale memoar Den barbeinte kvinnen; en bok som skildrer barndom, morskap og landsbyliv i skyggen av fordrivelsen (og etter hvert folkemordet) på tutsiene i Rwanda. I Lille land nærmer vi oss dette evig åpne såret i afrikansk historie fra en annen vinkel. Boka kan passe deg som har lest og likt f.eks. nevnte Mukasonga, Skinnende døde av Mazdak Shafieian - eller kanskje Bitre urter av Marga Minco.Gaël Faye var selv født i Burundi, av en fransk far og rwandisk mor. Da borgerkrigen brøt ut i Burundi flyktet han, 13 år gammel, til Frankrike. 

Dette er første gang vi har en president som ikke er fra militæret. Jeg tror han kommer til å ha mindre hodepine enn de forrige presidentene. Militærpresidentene har alltid migrene. Det er som om de har to hjerner. De vet aldri om de skal skape fred eller starte krig”  (Lille land, s. 94)

Oversatt fra fransk av Gøril Eldøen.