Allmenn teori om glemsel 

I det borgerkrigen bryter ut i Angola, murer Ludovica (Ludo) Fernandes Mano seg inne i blokkleiligheten sin. Der forblir hun, i lang tid, med hunden Skrømt som eneste selskap. Dette er utgangspunktet for angolanske José Eduardo Agualusas Booker-nominerte roman.

Ludo dyrker mais og bønner på terrassen, lokker duer med diamanter og skriver dagbok, mens brokker av virkeligheten siver inn til henne gjennom radioen og stemmesurret fra naboene utenfor. I dette fascinerende lappeteppet av en roman møter vi i tillegg en haug med karakterer i verden utenfor leiligheten, som på ulike vis kommer i berøring med hverandres liv – og, skal det etter hvert vise seg, Ludovicas. 

Allmenn teori om glemsel er en poetisk, tragisk, men også varm roman som gradvis avdekker hva som ligger bak Ludos valg. Den er også et interessant innblikk i Angolas historie; opprør, maktkamp, og et lands vei mot selvstendighet. 

Oversatt fra portugisisk av Christian Rugstad. 

Den barbeinte kvinnen

Rwandiske Scholastique Mukasonga mistet 37 av familiemedlemmene sine under folkemordet på tutsiene i 1994. Blant dem var moren Stefania. Denne boka er et minnearbeid både til ære for moren og de utallige andre mødrene som jobbet utrettelig for å gi barna sine et så godt liv som mulig under livsfarlige kår.  

Gjennom 10 korte, klare kapitler skildrer Mukasonga sin egen barndom og livet i landsbyen med like deler varme og alvor. Her er også humoristiske fortellinger om underbuksenes inntog i landsbyen og moren Stefanias pågangsmot i huslig arbeid så vel som i Kirsten Giftekniv-rollen. Vi får innblikk i hvor viktig det er for landsbyen å holde på sine skikker til tross for de vanskelige kårene; om giftermål, husbygging, mattradisjoner og medisiner.  

Den barbeinte kvinnen er den første av Mukasongas bøker som er oversatt til norsk. Vi må håpe på at resten av hennes forfatterskap får samme behandling! 

Oversatt fra fransk av Agnete Øye.  

Trilogien om Tambudzai

I første bok i trilogien, Nervøse tilstander, er vi i 1968 i en fattig landsby i et Zimbabwe som fremdeles går under navnet Rhodesia. Det er 3 år siden landet offisielt har fått sin selvstendighet etter å ha vært kolonistat under Storbritannia siden slutten av 1800 tallet, men det skal likevel gå et drøyt tiår før Zimbabwe kan sies å være et fritt land. Vi møter Tambudzai – ei djerv og viljesterk ung jente som gjør følgende uforglemmelige førsteinntrykk gjennom første setning av boka: «Jeg var ikke lei meg da broren min døde». Det er kanskje flere grunner til at Tambu sier dette, men en av de kan være at brorens død åpner opp for muligheter for henne. Spesifikt for utdanning – som hun vil ha mer enn noe annet. Tambu er fast besluttet på å jobbe seg opp fra ingenting og dermed slite seg ut av strenge tøyler som holder henne nede, om disse tøylene kommer av at hun er svart, av at hun er kvinne, av at hun tilhører en fattig familie i et patriarkalsk land eller alle tre grunner samtidig.  

Tambu`s far ser ingen nytte av at hun skal gå på skole og har dessuten ingen midler å bruke på dette, så Tambu setter i gang med å dyrke sin egen mais-åker, og selger maiskolber for å finansiere egen skolegang. Denne ukuelige stå-på-viljen gjør at man som leser heier noe voldsomt på henne, og det skaper en egen drivkraft i en historie som forøvrig også myldrer av andre fengslende karakterer og sidehistorier.  

I oppfølgerboka Alt jeg ikke er, er Tambu elev ved en nonneskole, hvor hun som svart er undertallig. Hun er like innbitt, om ikke mer, men kjemper nå mer mot rasisme enn noe annet. Dangarembga viser hvordan kolonialismens ettervirkninger har satt sine dype spor og hvor hardt Tambu fremdeles jobber både med å lykkes i et samfunn som holder henne nede. 

I siste bok i trilogien er Tambudzai voksen, hun bor i et forfallent herberge og er jobbsøkende etter å ha sagt opp en jobb i et reklamebyrå hvor hun ikke lenger klarte å tåle at en hvit person fikk æren for hennes arbeid. Tambu gjør nå alt for å lande en anstendig jobb hvor hun kan få muligheten til å endelig bli «suksessfull». Veien dit er mildt sagt kronglete og full av tilbakeslag, men det er håp i hengende snøre og det er akkurat der vi som lesere klorer oss fast!  

Tambudzai har fremdriften og styrken, men hun er også innimellom nedrig, blir irritert på sin mer opprørske niese for at hun er for modig og for ærlig, hun «rakner» rett som det er og oppfører seg dårlig, (tidvis katastrofalt dårlig!) Hun står alltid i en spagat – både i hvordan hun ser seg selv i verden, men også hvordan hun ser andre mennesker. Tsitsi Dangarembga lar sin hovedperson vise hvordan de alle er prega av splittelse og svakheter som konsekvens av undertrykkinga pålagt av kolonialismen.

Denne trilogien handler på den ene sida om en kvinne og hennes kamp for frihet og et selvstendig liv. Den handler i et større perspektiv om et lands «voksesmerter», den kolonialistiske arven som skaper splittelse av en hel nasjon.

Oversatt fra engelsk av Merete Alfsen.

Polakken

Polakken er den nyeste romanen fra nobelprisvinner J.M. Coetzee. En kjent pianist fra Polen blir kalt polakken fordi han har et så vanskelig navn med mange z-er og w-er. Han blir hodestups forelsket i en yngre dame, og synsvinkelen er for det meste fra hennes side. Dette er en kort roman på bare på 136 sider og på engelsk inngår den i samlingen The Pole & other stories. Boka har mange lag og er en fin måte å starte forfatterskapet på.

Hans mest kjente roman Vanære anbefales også, og den er også filmatisert.

Oversatt fra engelsk av John Erik Bøe Lindgren.

Etterliv

Gurnah fikk Nobelprisen i litteratur i 2021 og Etterliv ble utgitt på originalspråket året før i 2020 (og på norsk i 2022). I Etterliv er det mange karakterer og mye handling, og samtidig får man masse kolonihistorie som kanskje ikke er så kjent for alle.

Gurnah fikk sitt internasjonale gjennombrudd med romanen Paradis fra 1984.

Oversatt fra engelsk av Tone Formo.