Anno Asen av Athena Farrokhzad
Hvor skal man begynne for å beskrive denne diktsamlingen? Forsiden i seg selv får en til å fabulere; en gulrot på en pinne. Som tittelen antyder, står eselet (eller asenet) sentralt:
Å, dyrerikets proletar
kor mange gongar vekta di har du bore
All meirverdi du gir opphav til
og all hån du får til gjengjeld
Gjennom boka blir eselet bildet på en sliter på samfunnets lavere trinn; en som er undertrykket av makta, men som kanskje har kraft til å gjøre opprør? Ikke minst blir eselet en uendelig kilde til komikk i Farrokhzads friske språk.
Ved ei kolgruve står Tussi og agiterer
Dagane våre er eit endelaust slit, prustar han
Tråklet inn mellom eselet finner vi mer intime dikt om familie, om morskap og ikke minst om sorgen over å ha mistet nære familiemedlemmer. Mon høres det kaotisk ut, men resultatet blir krutt; en komedie, en elegi og en lesefest som under den lettleselige og spenstige overflaten rommer alvor og inviterer til ettertanke.
(Mitt favorittdikt finner du på side 42.)
Anno asen er oversatt til norsk av Ida Hove Solberg.
Barndommens kalde netter av Tezer Özlü
I denne boka følger vi jeg-personen gjennom barndom, ungdom og voksenliv, fra landsbygd til storbyen Istanbul, og senere ut til Europas storbyer. Hun søker frihet i tanken og en fri seksualitet i et gjennomgående patriarkalsk samfunn i et land som undergår omveltende endringer.
Å starte på Barndommens kalde netter er som å se på stille hav raskt blåse seg opp til storm. Skiftningene i språket boka gjennom er brutale; de vakreste landskapsskildringer flettes inn sømløst med grusomme elektrosjokk-beskrivelser fra psykiatrien. Den voldsomme frihetslengselen som gjennomsyrer sidene står i skarp kontrast til valgene hun tross alt gjør om å gifte seg, igjen og igjen, fordi ekteskapet tross alt også byr på noen fordeler. Byen snakkes også om på samme måte, noe som både gir muligheter, men som samtidig begrenser mennesket. Teksten er tidvis rasende og full av livskraft men viser også den hudløse avmakten og resignasjonen.
Om man tar det drømmeaktige og abstrakte fra Clarice Lispectors prosa, legger til Annie Ernauxs `korthugde språk og nådeløse setninger, og har tematikken fra Tove Ditlevsens Ansiktene i bakhodet, kunne man kanskje komme ganske nært leseopplevelsen denne romanen gir. Samtidig står den selvfølgelig helt for seg selv og er en livsbejaende bombe av en bok som vil leve på egne premisser.
Barndommens kalde netter er oversatt av Ingeborg Amadou Fossestøl
Eg får aldri sjå verda igjen av Ahmet Altan
Ahmet Altan fra Tyrkia blir fengselet på livstid på grunn av ting han hadde skrevet og sagt offentlig.
I boka følger vi han fra han blir arrestert og mens han sitter i fengsel.
Det han skriver blir smuglet ut av fengselet og til slutt satt sammen til en bok.
Han holder motet oppe ved blant annet tenke og skrive om litteratur og andre forfattere. Det er vakkert og poetisk skrevet.
Nesten hvert kapittel består bare av en setning, og det gjør at hver setning står ut og blir ekstra meningsfull.
Heldigvis ble det ikke livstid på Altan, han er nå 75 år og er en fri mann, men i et land der ingenting er sikkert. Boka er virkelig sterk lesing fra virkeligheten.
Eg får aldri sjå verda igjen er oversatt av Gunvald Axner Ims.
Skriket fra det stumme fjellet av Vardges Petrosian
Man føler seg i sannhet som en lykkens pamfilius når man, som en del av dagens dont, beveger seg ned i det vidgjetne magasinet på Hovedbiblioteket, og der, mellom alle skattene som beklageligvis har druknet i all viraken (i ordets moderne betydning!), kommer over en tilfeldig armensk roman med tittelen Skriket fra det stumme fjellet, den står liksom der og nærmest brøler i et desperat forsøk på å trenge gjennom den moderne støyen, for slik, kanskje, å bli reddet fra glemselen, men så har den ikke engang et forsidebilde å friste med ...
Uansett; hvem klarer å motstå sjarmen til en roman som opptil flere ganger bruker ordet striptease som en nedsettende karakteristikk av modernitetsprosjektet? Ikke denne leseren, i hvert fall, så da må det jo være flere som er interessert i å bli kjent med den lille, fraflytningstruede bygda i de armenske fjellene denne romanen beskriver gjennom korte kapitler der de forskjellige innbyggerne, de som vil bli og de som vil bort, kommer til syne i all sin menneskelighet.
Det er ikke noe mesterverk, denne boka, men rørende, det er den, og på sett og vis er det en slags universalitet her, i den forstand at det er en form for brudd vi alle har gått gjennom, enten vi ville det eller ikke, bruddet med Historien, bruddet vi populært kaller moderniteten (med all sin striptease).
Skriket fra det stumme fjellet er oversatt av Trygve Hirsch